Derfor var det viktig for USA å plante et flagg på månen

Du har hørt om Neil Armstrong og Buzz Aldrin, og du har sett flagget de plantet på månen. Men mest sannsynlig vet du ikke hvem Jack Kinzler er. NASA-ingeniør Jack Kinzler var kjent i korridorene på 1960-tallet som «Mister Fix It». Var det et problem som skulle løses, var Jack mannen du måtte oppsøke.

Som for eksempel når det kom til flagget på månen.

Da det først var besluttet at astronautene skulle plante et amerikansk flagg der ingen før dem hadde plantet noe flagg, var det noen som måtte finne ut hvordan det skulle gjøres. For det var ikke bare-bare å plassere et flagg i månestøvet.

Det blåser ikke på månen. Og kunne man tenke seg noe verre enn et slapt flagg som klebet til flaggstanga når de historiske bildene skulle tas? Nei. Flagget måtte vaie i ikke-eksisterende vind.

En annen utfordring var Armstrong og Aldrins romdrakter. For det første kunne de ikke strekke armene høyere enn 170 cm. De kunne heller ikke bøye seg lenger ned enn 71 cm.

Og sist, men ikke minst: Var det plass til et flagg? Månelandingsfartøyet var lite – og bar et absolutt minimum av vekt. De skulle jo kunne lette fra månens overflate igjen! De måtte få til å bryte ut av månens tyngdekraft for å kunne returnere til jorda. Det fantes viktigere problemstillinger enn hvor flagget skulle ligge, for å si det mildt.

«Mister Fix It» fikk oppgaven. Deadline? Tre måneder. Det var den tiden han hadde til rådighet før tiden bokstavelig talt rant ut og nedtellingen begynte. T minus …

Løsningen Jack kom opp med, var å feste flagget til en stang som kunne foldes ut, slik at det ville se ut som det hang utstrakt i sterk vind. Han var visstnok inspirert av minnene av moras måte å henge opp gardiner på da han var barn. Selve flaggstanga var et todelt aluminiumsrør, som ble hengt i en beskyttelseskapsel festet til landingsstigen Armstrong og Aldrin skulle klatre ned fra.

Det er derfor flagget ser ut som det har folder fra vind på bildene fra månelandingen: Det hadde blitt krøllete av å være stappet ned i beholderen i tre dager – en beholder som skulle motstå over 1000 varmegrader fra månelandingsfartøyets eksos idet det landet.

Flagget på månen minner om hvor enkelt noe kan se ut, helt til du begynner å tenke over hvordan det faktisk er blitt laget. Det enkleste ved flaggplantingen på månen var faktisk selve flagget. Det var et helt standard nylonflagg NASA bestilte fra en amerikansk forsyningskatalog. Det kostet 5,50 dollars.

Da Neil Armstrong sa de legendariske ordene «One small step for a man, one giant leap for mankind» 20. juli 1969 var det samtidig kulminasjonen på en helt enestående laginnsats. En laginnsats som på mange måter er usynlig.

Tenk på det: Hvor mye vet du egentlig om månelandingen? Det vi alle vet kan egentlig reduseres til ganske få ting. Vi vet det var to menn som var de første til å plante støvlene sine på et annet himmellegeme. Vi vet det skjedde i 1969. Og vi vet at de plantet et flagg.

De færreste av oss vet at bak månelandingen sto det 400 000 NASA-ansatte som hadde jobbet 56-timers uker i årevis. Helt siden John F. Kennedy formulerte ambisjonene om å lande en mann på månen innen utgangen av tiåret – og få ham trygt tilbake til jorda igjen. Apollo-programmet samarbeidet med så mange som 20 000 forskjellige selskaper og universitetsmiljøer.  De færreste av oss vet at Jack «Mr. Fix It» Kinzler gjorde symbolikken mulig.

Men alle kjenner til månelandingen. Den er prentet inn i oss alle – uansett hvor gamle vi er, og uansett hvor vi bor. Vi vet alle at mennesket har landet på månen. Og at vi plantet et flagg der. For norske bedrifter kommer det å henge opp et skilt eller distribuere en katalog i tillegg til alt det andre de gjør. Veien fram er full av ukjente hindre, den kan være kompleks, tidkrevende og forvirrende. Det er veldig mange faktorer som må klaffe før skiltet er oppe, før katalogen lander i postkassa. Ofte kan det føles like uoverskuelig som å plante et flagg på månen.